Nå sitter jeg godt plassert i kontorstolen inni min lille studiehule med kalkulator, notatbok, pensumbok, blyant, viskelær og bakgrunnsstøy fra Netflix. Medikamentregning er det som står på agendaen. Eksamen nærmer seg med stormskritt, så her er det bare å regne så mye at kalkulatoren nesten går opp i røyk. Matte har aldri vært mitt sterkeste fag (kremt… jeg fikk stryk på matteeksamen på tredje året videregående) men medikamentregning har ikke vært noe problem heldigvis. Man må bare ha tunga rett i munn og finne ut hvor man skal plassere de forskjellige verdiene for å få riktig svar. Dette blir jo bare enklere og enklere for hver eneste oppgave man gjør.
Jeg synes studiedager er virkelig kjekke dager, hvertfall hvis man kommer seg opp av sengen tidlig nok å får gjort mye ut av dagen. I dag er en av de dagene hvor jeg ikke prokrastinerer, så jeg får gjort veldig mye. Det var godt med en liten pause fra regningen men nå må jeg bare lukke mac’n og fortsette. Wish me luck!
Tags : sykepleie
En av mine svakheter er at jeg er proppfull av empati. Gråter noen – gråter jeg. Men dette er ikke bare en svakhet, men også en styrke. Det at jeg kan føle på andres smerte og glede er noe som hjelper meg på privaten men også i jobbsammenheng. En av mine styrker er at jeg er innmari flink på å organisere, alt fra å lage en plan over uken, til hvilke middager vi skal ha og hvor ting skal være inne i kjøkkenskapene. Det som er litt irriterende er at prokrastinering er en stor svakhet hos meg. Jeg venter alltid til siste liten men det meste, noe som ofte biter meg i rumpa etterpå. Så det hjelper egentlig ikke hvor flink jeg er på å planlegge når jeg sjeldent gjennomfører. Det ser fint ut i almanakken da, haha. En av mine største svakheter er at jeg sjeldent klarer å gjøre noe helt alene. Det å være alene hjemme over lengre perioder er noe av det verste jeg vet. Av og til så tvinger jeg nesten mannen min til å være med meg på butikken så jeg slipper å dra alene. Dette kommer fra at jeg har angst for å være alene, men det er fortsatt en svakhet. For å avslutte på en god en vil jeg si at en av mine største styrker er at hvis jeg først virkelig bestemmer meg for å klare noe, så fullfører jeg. Samme hva det er, hvor lang tid det tar eller hvor sliten jeg blir så fullfører jeg. Uansett hva.
Om ti år er jeg 34 år gammel. Jeg og Alex vært gift i 11 år. Jeg har vært sykepleier i 8 år. Vi eier et hus et sted hvor vi begge to vil bo. Vi har et barn eller to. Jeg jobber på sykehjemmet etter å jobbet noen år i ambulansen. Vi har en hund som løper rundt men som også kan legge seg ned på sofaen å kose. Jeg kjører en Mini Cooper S rundt omkring.
Men akkurat nå er dette bare en drøm.
Jeg lager planer for uken hver eneste søndag.
Jeg kan å strikke de fineste ting med noen pinner og litt garn.
Jeg kjøper alt for mye som jeg absolutt ikke trenger.
Jeg bør trene mer, skal jeg klare å beholde denne kroppen til jeg blir gammel.
Jeg vet at jeg har funnet min eneste ene.
Jeg synes at livet er en berg og dalbane.
Jeg tenker alt for mye når jeg skal sove.
Jeg hører på podcast i bilen når jeg kjører.
Jeg drømmer om en framtid hvor jeg og mannen kan leve et fint liv.
Jeg lengter etter sommeren.
Jeg frykter enda et avslag fra UDI.
Jeg bruker telefonen min alt for mye.
Jeg nyter en varm kopp te på kalde dager.
Jeg blir irritert når folk ikke bruker blinklys når de kjører.
Jeg spiser aller helst kinesisk mat. Det er det beste som finns.
Jeg drikker et glass vin eller to på en fredagskveld.
Jeg skal bli en flink sykepleier.
Jeg sparer alt for lite penger.
Jeg pleier å ta på meg koseklær med en gang jeg kommer hjem.
Jeg ser på «Conversations with a Killer – The Ted Bundy tapes».
Jeg leser pensum.
Jeg vil så mye som jeg ikke får til akkurat nå.
Listen er lånt av Mariell.
Dette innlegget er en del av min challenge «52 innlegg på 52 uker». For å se en liste over de andre innleggene, klikk HER.
Om fem dager har jeg min første eksamen på sykepleiestudiet. Grunnleggende sykepleie står for tur. Nå leser jeg så mye jeg orker hver dag sånn at informasjonen skal sitte. Dysatri, komorbiditet, hypoksemi. Nye ord og begreper som bør lagres et sted i hjernen sånn at jeg får dratt det frem på eksamen og ikke minst senere når jeg skal ut praksis. For det er motivasjonen min når jeg leser, at jeg en dag skal stå foran en pasient som trenger min hjelp. Som trenger at jeg vet hva jeg skal se etter, hva jeg skal gjøre og hva som kommer til å skje. Hvis ikke det er grunnlag for god motivasjon, så vet ikke jeg.
Jeg tilbringer dagene før eksamen hjemme hos mamma og resten av familien. Det er godt å kunne være her og bare fokusere på lesingen. Det er jo et stort pluss at mamma er helsefagarbeider sånn at hun faktisk kan hjelpe meg med lesingen. I dag var det derimot bare jeg og pusen som var hjemme, så mye hjelp i lesingen fra han fikk jeg ikke – men det var koselig med selskap.
- 1
- 2
- 3
- 4
- Neste side »
