3   59
0   47
0   52
1   59
10   67
0   47
2   61

Om fem dager har jeg min første eksamen på sykepleiestudiet. Grunnleggende sykepleie står for tur. Nå leser jeg så mye jeg orker hver dag sånn at informasjonen skal sitte. Dysatri, komorbiditet, hypoksemi. Nye ord og begreper som bør lagres et sted i hjernen sånn at jeg får dratt det frem på eksamen og ikke minst senere når jeg skal ut praksis. For det er motivasjonen min når jeg leser, at jeg en dag skal stå foran en pasient som trenger min hjelp. Som trenger at jeg vet hva jeg skal se etter, hva jeg skal gjøre og hva som kommer til å skje. Hvis ikke det er grunnlag for god motivasjon, så vet ikke jeg.

Sunniva Prue Sunniva Prue Sunniva Prue

Jeg tilbringer dagene før eksamen hjemme hos mamma og resten av familien. Det er godt å kunne være her og bare fokusere på lesingen. Det er jo et stort pluss at mamma er helsefagarbeider sånn at hun faktisk kan hjelpe meg med lesingen. I dag var det derimot bare jeg og pusen som var hjemme, så mye hjelp i lesingen fra han fikk jeg ikke – men det var koselig med selskap.

Sunniva Prue Sunniva Prue Sunniva Prue Sunniva Prue Sunniva Prue Sunniva Prue

Midt under eksamenslesingen i dag dro mamma meg med ut en liten tur.

Det gjorde godt for hodet, kroppen og fotogleden.

1. Har du noen kallenavn? Mannen min kaller meg “Pookie”, mamma kaller meg “Stortæsa”, bekjentskaper i USA kaller meg “Sunny” siden de ikke klarer å si navnet mitt og det er vel det.

2. Har du spart på gamle kort og brev? Eller kaster du alt? Jeg har spart på mange forskjellige kort og brev fra oppveksten. Jeg har en eske som er full bare med kortene jeg fikk til konfirmasjonen min, haha.

3. Hva er det rareste du trodde som barn? At sennep het sement. Spurte alltid om å få sement på pølsa.

4. Hvilke dyr/insekter skremmer deg mest og hvorfor? Edderkopper! Fy f*@! for noen ekle skapninger. Jeg aner egentlig ikke hvorfor de skremmer meg så veldig.

5. Hvor gammel er du? Jeg er 8835 dager gammel. Eller 24 år og noen måneder.

6. Hvor gammel tror du at du er når du får ditt første barn? Da jeg var liten hadde jeg en plan om at når jeg var 25 år gammel skulle jeg være gift, eie et hus, være ferdig utdannet, i fast jobb, kjøre fin bil, ha en hund og være gravid med mitt første barn. Mannen er i boks, utdanningen er påbegynt og det er vel det. Jeg aner rett og slett ikke når jeg kommer til å få mitt første barn, men forhåpentligvis skjer det før jeg fyller tretti.

7. Hvilke nettsider/apper besøker du daglig? Facebook, WordPress, Jodel, Instagram, Snapchat, 9gag, Reddit, forskjellige aviser, Canvas og Netflix.

Sunniva Prue

8. Hvem ringer du når du er sint eller lei deg? Mannen, mamma eller bestevenninna.

9. Har du lappen? Det har jeg, nå i november er det to år siden jeg kjørte opp.

10. Skriver du uten å se på tastaturet? Ja, dette har jeg gjort så lenge jeg kan huske.

11. Hva gjør deg skikkelig sinna? Don’t get me started. Noe av det som irriterer meg mest er: De som ikke bruker blinklys, folk som snakker under forelesning og personer som går på f.eks et fortau og plutselig bråstopper.

12. Hva er din guilty pleasure? Sjokolade. Men egentlig mest fordi jeg er student og en plate med Firkløver koster halve husleien (føles det som hvertfall).

13. Hva gjør man hvis man vil få deg med ut på date? Nå er jeg gift, men det var ikke så vanskelig for mannen å få meg med ut på date. Jeg ringte han på tequilafylla, haha.

14. Gir du noen ganger penger til tiggere? Nei.

15. Hvis du kunne valgt deg en egenskap du ikke har – hvilken? Klisterhjerne! Det hadde vært så innmari kjekt nå når jeg studerer men også ellers i livet!

Advarsel: Hvis du ikke er interessert i å se organer fra gris bør du ikke lese dette innlegget.

Mandag: Studiedag. Jeg brukte dagen til å lese om fordøyelsessystemet. Duodenum, pankreas, hepar og øsofagus. Mange nye ord, mye ny informasjon men også veldig gøy. Jeg er evig glad for at SykepleiePluss eksisterer. Der har jeg tilbragt en god del timer siden skolen startet for å si det sånn.

Tirsdag: Øvingsavdeling. Denne dagen var det kateterisering som stod på planen. Dette er jo noe jeg har hørt mye om på jobb tidligere, så det var skikkelig gøy å få prøvd det selv! Det er jo selvsagt ikke det samme på en dukke som på et menneske, men det hadde vært vanskelig å gjøre det på et menneske uten å i det hele tatt ha prøvd det først.

Vi får først vist fra en foreleser hvordan vi skal kateterisere, deretter gjør vi det selv en etter en, gang på gang. Jo flere ganger vi rekker å gjøre det, jo bedre er det! Når man setter inn et permanent kateter skal man fylle opp en ballong som ligger inne i blæren, slik at kateteret ikke faller ut igjen. Det var en god følelse når man dro litt forsiktig i kateteret og det faktisk ble værende der det skulle!

Sunniva Prue Sunniva Prue

Onsdag: Disseksjon. Jeg har jo allerede fortalt om hvordan andre skoledag på sykepleiestudiet var disseksjon av sauehjerte, denne gangen var det gris og resten av organene! Det føles litt surrealistisk å stå der med organer i hendene, men det er så innmari lærerikt! Lukten derimot, hadde jeg klart meg fint uten, haha. Siden det bare var en gris, var det en foreleser som visste frem og vi studentene sto og satt rundt bordet. Jeg klarte å sette meg rett ved siden av foreleseren så jeg måtte hjelpe til når han viste frem, noe som var veldig gøy! Bortsett fra når jeg måtte lukte på alt fra mageinnhold til hvordan maten er rett før den kommer ut av kroppen, det var så som så for å si det sånn, haha.

På kvelden begynte jeg med et arbeidskrav i grunnleggende sykepleie. Dette er det første arbeidskravet i dette faget hvor jeg skal skrive hele oppgaven selv. Vi har hatt to gruppeoppgaver tidligere, så det var litt godt å få skrive alene.

Sunniva Prue Sunniva Prue

Torsdag: Videooverført forelesning. Dette er noe jeg er veldig glad for at skolen legger inn i ny og ned. Jeg bor jo 1,5 time kjøring unna skolen, så det er godt å slippe pendling noen dager. Forelesningen handlet om nyrenes anatomi.

Etter forelesningen fortsatte jeg med arbeidskravet jeg begynte med dagen før. Det ble noen (les: mange) timer med frustrasjon, men jeg fikk gjort det ferdig i løpet av kvelden og levert det. Den gode følelsen som spres utover kroppen i det man trykker “lever” kan ikke beskrives!

Fredag: Studiedag. Siden hodet er litt oppbrukt etter gårsdagens oppgaveskriving tar jeg meg en rolig avslappende dag. I kveld skal jeg i bursdagsselskap til søskenbarnet mitt som fyller 18 år på søndag. Jeg husker så godt min egen 18-årsdag, som nå faktisk er 6 år siden. Tiden flyr!

Siden det er verdensdagen for psykisk helse i dag, passer det perfekt for meg å dele en liten historie fra noen år tilbake. Rett før jeg fylte 19 år i 2014 flyttet jeg til Trondheim for å studere. Ikke lenge etter at jeg hadde kommet godt til rette i leiligheten, funnet ut hvor det mest nødvendige var i byen og kommet i gang med studiene, ble hverdagen veldig tung. I stedet for å dra på skolen ble jeg liggende i sengen. Matinntaket mitt kunne variere fra å spise alt jeg fant en dag til å nesten ikke spise noe som helst den neste. Det å ta en dusj føltes som noe av det tyngste jeg kunne finne på å gjøre.

En helg dro jeg hjem på besøk til mamma og resten av familien. På lørdagskvelden bestemte jeg meg for å fortelle mamma litt om hvordan jeg hadde følt meg den siste tiden. Jeg bestemte meg for å legge alle kortene på bordet. Mamma satt lenge og vel og lyttet til det jeg hadde på hjertet. Det var veldig godt å få sagt det til noen. Da jeg var ferdig spurte mamma forsiktig: “Har du fri på mandag?” Jeg svarte at jeg hadde skole og at planen var å dra tilbake til Trondheim dagen etter. Da spurte mamma meg om det kanskje ikke passet bedre at jeg ble hjemme en dag ekstra og heller dro til legen på mandag for å få snakket til en profesjonell om de tankene og følelsene jeg hadde. Og det gjorde jeg.

Jeg bestilte time på mandag og fikk komme inn samme dag. Jeg fortalte det samme til legen som jeg fortalte til mamma. Alle de tankene og følelsen jeg hadde holdt inni meg. Legen spurte meg en haug med spørsmål som jeg svarte så godt jeg kunne på. Så kom diagnosen: Depresjon og angst for å være alene. Legen spurte om jeg ville begynne på tabletter eller gå til psykolog. Jeg svarte at jeg aller helst ville gå til psykolog da jeg ville finne ut av hvorfor hodet mitt oppførte seg som det gjorde i stedet for å gå på tabletter. Legen forklarte meg da at henvendelse til psykolog skulle sendes, men legen anbefalte sterkt at jeg i ventetiden begynte på antidepressiva, siden det kunne gå lang tid før jeg fikk time hos psykolog. Greit for meg. Jeg ble samtidig satt på beroligende tabletter i fjorten dager fordi legen visste at en av bivirkningene av tablettene er urolighet.

Jeg er den typen som aldri leser bivirkninger på tabletter med det første når jeg begynner på en ny medisin. Dette unngår jeg for å ikke bli helt “hypokonder” og tro at absolutt alle bivirkningene som står på listen gjelder for meg. Derfor tok jeg med meg mine to bokser med tabletter og reiste tilbake til Trondheim. I begynnelsen tok jeg de beroligende tablettene på morgenen sammen med antidepressivaen, men jeg merket raskt at jeg ble veldig sløv og trøtt av de, så jeg begynte å ta de på kvelden i stedet. Jeg husker egentlig ikke så mye av den første tiden jeg gikk på tablettene. Kanskje det har noe med depresjonen å gjøre, eller de beroligende tablettene eller bare det at det har gått såpass lang tid.

Jeg fikk etter en stund brev i posten fra psykologen om at jeg fikk avslag på hjelp siden jeg ikke hadde alvorlige nok symptomer. Det at en 19 år gammel person ikke kom seg opp av senga var ikke alvorlig nok. Ufattelig. Samtidig bestemte jeg meg for å lese bivirkningene på tablettene. Da fikk jeg meg et kraftig sjokk. Der sto det svart på hvitt:

“Selvmordsrelatert oppførsel (selvmordsforsøk og suicidale tanker) og fiendtlighet (særlig aggresjon, opposisjonell atferd og sinne) ble oftere observert i kliniske studier blant barn og ungdom behandlet med antidepressiver. Dersom en ut fra et klinisk behov likevel bestemmer seg for å behandle, bør pasienten overvåkes nøye mhp. suicidale symptomer.”

“Behandlingen skal initieres og følges opp under overvåkning av spesialist.”

“Det er vist en økt risiko for suicidal atferd hos pasienter <25 år med psykiatriske lidelser behandlet med antidepressiver.”

Dette var noe jeg ikke fikk noe form for informasjon om. Legen visste godt at urolighet var en bivirkning, så hvorfor fikk jeg ikke beskjed om de suicidale? Jeg ble sendt hjem fra legen alene. Jeg fikk avslag på psykologisk hjelp. Jeg bodde i en leilighet sammen med en venninne som hadde sine studier å tenke på. Jeg ble etterlatt til meg selv av min egen lege. Heldigvis gikk det bra med meg. Jeg ble gradvis bedre og etter 1,5 år på antidepressiva sluttet jeg. Men det finnes tilfeller der ute hvor mennesker ikke fikk den samme opplevelsen jeg gjorde. Det finnes mennesker som har prøvd å tatt sitt eget liv etter å ha begynt på antidepressiva. Derfor irriterer det meg sykt at psykisk helse ikke blir tatt alvorlig. Hva hadde skjedd om jeg endte opp med å avslutte mitt eget liv. Hvem hadde fått skylden?

Jeg vil avslutte dette innlegget med å si at nå i dette øyeblikket har jeg det veldig bra! Jeg har fortsatt panikkanfall i ny og ne, men depresjonen har jeg ikke sett snev av siden høsten 2017 da jeg hadde et lite tilbakefall. Jeg vil også tipse om hjelpetelefonen 116 123 eller sidetmedord.no hvis du trenger noen å snakke med! Selv om dette innlegget er det lengste jeg noensinne har publisert håper jeg det ikke var for vanskelig å komme seg gjennom. Jeg håper også det åpner øynene til noen ute i vårt langstrakte land. Del det gjerne videre sånn at vi får spredd det!