Siden det er verdensdagen for psykisk helse i dag, passer det perfekt for meg å dele en liten historie fra noen år tilbake. Rett før jeg fylte 19 år i 2014 flyttet jeg til Trondheim for å studere. Ikke lenge etter at jeg hadde kommet godt til rette i leiligheten, funnet ut hvor det mest nødvendige var i byen og kommet i gang med studiene, ble hverdagen veldig tung. I stedet for å dra på skolen ble jeg liggende i sengen. Matinntaket mitt kunne variere fra å spise alt jeg fant en dag til å nesten ikke spise noe som helst den neste. Det å ta en dusj føltes som noe av det tyngste jeg kunne finne på å gjøre.

En helg dro jeg hjem på besøk til mamma og resten av familien. På lørdagskvelden bestemte jeg meg for å fortelle mamma litt om hvordan jeg hadde følt meg den siste tiden. Jeg bestemte meg for å legge alle kortene på bordet. Mamma satt lenge og vel og lyttet til det jeg hadde på hjertet. Det var veldig godt å få sagt det til noen. Da jeg var ferdig spurte mamma forsiktig: “Har du fri på mandag?” Jeg svarte at jeg hadde skole og at planen var å dra tilbake til Trondheim dagen etter. Da spurte mamma meg om det kanskje ikke passet bedre at jeg ble hjemme en dag ekstra og heller dro til legen på mandag for å få snakket til en profesjonell om de tankene og følelsene jeg hadde. Og det gjorde jeg.

Jeg bestilte time på mandag og fikk komme inn samme dag. Jeg fortalte det samme til legen som jeg fortalte til mamma. Alle de tankene og følelsen jeg hadde holdt inni meg. Legen spurte meg en haug med spørsmål som jeg svarte så godt jeg kunne på. Så kom diagnosen: Depresjon og angst for å være alene. Legen spurte om jeg ville begynne på tabletter eller gå til psykolog. Jeg svarte at jeg aller helst ville gå til psykolog da jeg ville finne ut av hvorfor hodet mitt oppførte seg som det gjorde i stedet for å gå på tabletter. Legen forklarte meg da at henvendelse til psykolog skulle sendes, men legen anbefalte sterkt at jeg i ventetiden begynte på antidepressiva, siden det kunne gå lang tid før jeg fikk time hos psykolog. Greit for meg. Jeg ble samtidig satt på beroligende tabletter i fjorten dager fordi legen visste at en av bivirkningene av tablettene er urolighet.

Jeg er den typen som aldri leser bivirkninger på tabletter med det første når jeg begynner på en ny medisin. Dette unngår jeg for å ikke bli helt “hypokonder” og tro at absolutt alle bivirkningene som står på listen gjelder for meg. Derfor tok jeg med meg mine to bokser med tabletter og reiste tilbake til Trondheim. I begynnelsen tok jeg de beroligende tablettene på morgenen sammen med antidepressivaen, men jeg merket raskt at jeg ble veldig sløv og trøtt av de, så jeg begynte å ta de på kvelden i stedet. Jeg husker egentlig ikke så mye av den første tiden jeg gikk på tablettene. Kanskje det har noe med depresjonen å gjøre, eller de beroligende tablettene eller bare det at det har gått såpass lang tid.

Jeg fikk etter en stund brev i posten fra psykologen om at jeg fikk avslag på hjelp siden jeg ikke hadde alvorlige nok symptomer. Det at en 19 år gammel person ikke kom seg opp av senga var ikke alvorlig nok. Ufattelig. Samtidig bestemte jeg meg for å lese bivirkningene på tablettene. Da fikk jeg meg et kraftig sjokk. Der sto det svart på hvitt:

“Selvmordsrelatert oppførsel (selvmordsforsøk og suicidale tanker) og fiendtlighet (særlig aggresjon, opposisjonell atferd og sinne) ble oftere observert i kliniske studier blant barn og ungdom behandlet med antidepressiver. Dersom en ut fra et klinisk behov likevel bestemmer seg for å behandle, bør pasienten overvåkes nøye mhp. suicidale symptomer.”

“Behandlingen skal initieres og følges opp under overvåkning av spesialist.”

“Det er vist en økt risiko for suicidal atferd hos pasienter <25 år med psykiatriske lidelser behandlet med antidepressiver.”

Dette var noe jeg ikke fikk noe form for informasjon om. Legen visste godt at urolighet var en bivirkning, så hvorfor fikk jeg ikke beskjed om de suicidale? Jeg ble sendt hjem fra legen alene. Jeg fikk avslag på psykologisk hjelp. Jeg bodde i en leilighet sammen med en venninne som hadde sine studier å tenke på. Jeg ble etterlatt til meg selv av min egen lege. Heldigvis gikk det bra med meg. Jeg ble gradvis bedre og etter 1,5 år på antidepressiva sluttet jeg. Men det finnes tilfeller der ute hvor mennesker ikke fikk den samme opplevelsen jeg gjorde. Det finnes mennesker som har prøvd å tatt sitt eget liv etter å ha begynt på antidepressiva. Derfor irriterer det meg sykt at psykisk helse ikke blir tatt alvorlig. Hva hadde skjedd om jeg endte opp med å avslutte mitt eget liv. Hvem hadde fått skylden?

Jeg vil avslutte dette innlegget med å si at nå i dette øyeblikket har jeg det veldig bra! Jeg har fortsatt panikkanfall i ny og ne, men depresjonen har jeg ikke sett snev av siden høsten 2017 da jeg hadde et lite tilbakefall. Jeg vil også tipse om hjelpetelefonen 116 123 eller sidetmedord.no hvis du trenger noen å snakke med! Selv om dette innlegget er det lengste jeg noensinne har publisert håper jeg det ikke var for vanskelig å komme seg gjennom. Jeg håper også det åpner øynene til noen ute i vårt langstrakte land. Del det gjerne videre sånn at vi får spredd det!