Klokken 07.30 i går plukket jeg opp lillesøster Nora hjemme hos mamma. Vi skulle nemlig til den fine hovedstaden vår en tur. Akkurat nå sitter jeg på toget på vei hjem igjen, så da passer det seg fint å skrible ned hva som har skjedd siden jeg plukket henne opp. Er jo litt kjekt at NSB har gratis wifi på togene sine men de kunne godt installert stikkontakter ved siden av hvert sete, haha.

Vi kjørte i den lille trege blå golfen min til Oppdal for å rekke toget videre til Oslo S. Vi kom fram til stasjonen i god tid så da var det bare å sitt i solen og nyte den litt. På toget gikk det i podcast, musikk, tullprat og mye latter. Fem timer fløy forbi og plutselig var vi fremme på Oslo S!

Når vi kom frem var det bare å forte seg inn på Scandic Byporten for å slenge fra oss bag og koffert. Hotellet var kjempefint og plassert midt i smørøyet for alt man skulle trenge, så jeg anbefaler alle og enhver som skal til Oslo og booke seg inn der. Jeg har ikke blitt den mest stødige bloggeren enda, så jeg glemte jo helt å ta bilder av rommet, haha.

Neste på agendaen var å få i oss litt mat. Friday´s lå jo rett utenfor hotellet så da var det rimelig enkelt å gå dit. Men, tror neppe jeg kommer til å spise der igjen. Maten var kjempegod, men lillesøster fant et hår i maten, jeg fikk en kniv med matrester på seg og servitørene virket ikke som de helt brydde seg om kundeservice. Dessverre.

Etter det dro vi tilbake til hotellet for å “stæsje” oss opp litt. For selve grunnen til at vi dro til Oslo var at både jeg og Nora fikk konsert med Demi Lovato i bursdagsgave fra vår kjære mor og for meg stefar! Konserten kommer i et eget innlegg i morgen, for den var virkelig noe for seg selv!

Etter konserten var vi rimelig sliten begge to så det tok ikke lang tid fra hodene våre traff puten til vi var i drømmeland. Dette gjorde jo at vi kom oss opp i rimelig tid i dag og fikk i oss mat på frokostbuffeten. Jeg elsker å overnatte på hotell på grunn av frokosten. Er så kjekt å få servert så masse godt som man bare kan stappe i seg, haha!

Siden da har vi tatt det helt med ro. Vi gikk litt rundt i kjøpesenteret hotellet lå i bare for å få tiden til gå. En liten stopp innom Starbucks fikk vi også til. Noe av det gøyeste jeg vet når jeg er på litt større steder er people-watching. Hvor man bare sitter og ser på de forskjellige menneskene som går forbi.

Alt i alt en fin tur til Oslo sammen med lillesøster, som forresten fyller 16 år i dag! Gratulerer med dagen! Nå skal jeg klappe sammen mac´n og plugge noen propper i ørene for å så slappe av resten av turen hjem. Vi har fortsatt en del timer med reise foran oss.

Vil du bli bedre kjent med meg? Les Om bloggeren eller 50 spørsmål og svar.

De siste dagene har virkelig vært helt nydelige! Solen har stekt som bare det og varmen har vært fantastisk. Det er nesten sånn at det har vært for varmt, ihvertfall i dag. Yr mente det var 28 grader men det føltes mer som 40. I leiligheten jeg bor er det dessverre ikke noe veranda, så for å få utnyttet det fine været har jeg tilbrakt disse herlige solskinnsdagene hos mamma. Ikke at jeg klager på det, alltid kjekt å ha litt kvalitetstid med min kjære mor.

Fargen er ikke så mye og skryte av enda, men man kan ikke forvente å bli brun på en dag eller to når man smører inn hele kroppen med solkrem. Bedre å bruke litt lengre tid på fargen enn å bli rød som en hummer eller det som verre er. Fregnene spretter ut i ansiktet som skudd på et bjørketre på våren uansett.

Vi tok oss en tur på butikken i dag og der måtte jeg plukke med meg både vannmelon og is. Det finnes rett og slett ikke noe bedre å innta i varmen! Bit etter bit av melon ble fortært og jeg har slukt i meg en god del is. Er vel ikke lenge før jeg sniker meg bort i fryseren for å spise enda en. Man må jo nyte sommeren mens den er her.

Jeg kjenner jeg er sliten i kroppen og rimelig klar for å finne sengen om en liten stund. Disse solskinnsdagene er godt for kropp og sjel og det er nesten like godt når kvelden kommer. Jeg er jo langt i fra vant til denne heten som har lagt seg over landet vårt, men klage det skal jeg ihvertfall ikke, tro meg!

Har en liten plan om få liv igjen i denne bloggen så for å komme over den jeg-er-redd-for-å-publisere-noe greia jeg har gående tenkte jeg det passet seg fint med en liten liste.

1. Hva var den første tanken som slo deg når du så deg selv i speilet i morges? 
At rettetangen virkelig burde komme seg ut av skuffen og fikse litt på det kråkereiret jeg hadde på toppen av hodet.

2. Hvem er den fjerde personen på tapt anrop listen din?
En eller annen telefonselger. Har lagt inn en liten hjelp fra Gulesider som forteller meg om det er telefonselgere som ringer sånn at jeg kan unngå de samtalene.

3. Hva står det på den siste sms-en i innboksen din?
“Hei! Din pakke er på vei!” fra PostNord. Skal til Oslo på fredag så jeg håper virkelig den pakken med klær kommer seg hit før jeg drar dit.

4. Hva har du på deg akkurat nå?
T-skjorte og truse. Det er så varmt for tiden, så når jeg har dusjet for kvelden frister det egentlig mest å gå naken – men jeg tror ikke de som evt går forbi leiligheten hadde syns det var like kult.

5. Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
Hubby (kallenavnet på mannen) er vel det som oftest kommer ut av munnen min. Jeg er skyldig i å snakke alt for mye om min kjære.

6. Din favorittalder i livet så langt? 
Det må enten bli når jeg var 12 år og somrene var så lange at de aldri sluttet, eller den alderen jeg er i nå.

7. Hva har du som skjermbilde på mac´n?

8. Hva var det siste du sa til noen i dag? 
“Hadeeeee” til bestevenninen over videochat. Er ikke så ofte vi snakkes men når vi først gjør det blir vi sittende i flere timer ♥

9. Hvis du kunne skiftet navn, hva ville du endret det til?
Oline, jeg synes det er et så fint et navn og oldemoren min het det.

10. Hvilket bilde på Instagrammen din har fått flest likes?

Gjerne følg meg på Instagram: sunniva_prue. Publiserer smått og stort fra hverdagen!

Mannen ligger henslengt i sofaen en meter fra meg. Om en uke er han nøyaktig 5504 kilometer unna i et lite tettsted i Connecticut, USA. Jeg skal bli gressenke i tre måneder. Igjen. Det blir rart at leiligheten er tom. Ingen der til å dra meg inntil seg midt i natten. Ingen latter som sprer seg utover leiligheten. Ingen som stjeler kyss mens jeg er helt fokusert på noe annet. Ingen å dele middagen med. Ingen som slenger klær fra seg på alle mulige plasser som jeg legger der de hører hjemme. Ingen som ser på meg når han ikke tror jeg får det med meg. Ingen som klimprer på gitaren. Ingen.

Han må være borte i 90 dager. Han kommer tilbake hit hvor han hører hjemme i juni. Man skulle tro at vi begynte å bli vant til dette nå. Men man blir aldri helt vant til å være borte fra den man elsker. Om det så er for en dag, en uke eller tre måneder. Det er like tungt hver eneste gang. Vi har begge blitt avhengig av hverandre. Nærheten. Jeg er evig takknemlig for at vi har muligheten til å bruke FaceTime. Selv om vi sitter på hver vår side av kloden kan vi fortsatt snakke sammen og se hverandre. Vi kan pleie kjærligheten litt.

Jeg skal nye disse siste syv dagene. Lagre kyssene, klemmene og kosen bakerst i hjernen sånn at jeg kan ta de frem når savnet trenger seg på. Heldigvis har jeg familie og venner i rundt meg som lar dørene stå åpne hvis jeg trenger det. Akkurat der syns jeg mer synd på han. Han reiser fra familien sin, det kjæreste han har. Jeg gleder meg allerede til jeg kan hente han på flyplassen i begynnelsen av sommeren. Spørs om jeg kommer til å nesten løpe svigermor over ende denne gangen og.

For dere som er ny her skal jeg skrive et innlegg senere som forklarer hele grunnen til at A må dra. 

I flere år har jeg nevnt her og der at jeg føler jeg har sett dårlig og kanskje burde skaffet meg briller. Jeg har også blitt veldig sliten i hodet etter lange bilturer eller på skolebenken hvor jeg har måttet fokusert på noe som har vært et stykke unna. Faren min har mast på meg i en evighet om at jeg virkelig burde tatt meg turen til en optiker for å få sjekket dette synet. For to uker siden fikk han endelig dratt meg med til Specsavers og det var høyst nødvendig for å si det sånn! En veldig snill dame tok meg med inn på et lite rom med store maskiner hvor hun fikk meg til å lese bokstav etter bokstav og si i fra om jeg så de klart eller ikke. Hun forklarte veldig nøye hva det var hun gjorde så jeg følte jeg hadde stålkontroll hele tiden. Etter noen tester fikk jeg vite at jeg er nærsynt på begge øynene og på toppen av det har jeg skjeve hornhinner. Briller måtte til!

Jeg fikk veldig god hjelp til å finne de perfekte brillene. Jeg hadde to krav; at de var svarte og ikke hadde alt for tynne kanter. Hun som hjalp meg var skikkelig tålmodig, noe som er vel å bra med tanke på at briller er noe av det første du ser på et menneske. Etter en stund med brille på – brille av, tja, kanskje, nei, endte jeg opp med disse brillene fra Superdry.

Etter en uke fikk jeg melding om at brillene var ferdig tilpasset og jeg dro med meg lillesøster til Kristiansund med en gang. FOR en ny verden det var når jeg fikk satt på meg brillene! Det var først da jeg virkelig skjønte hvor dårlig jeg egentlig ser. På tur hjem løftet jeg brillene opp og ned hele tiden for å få registreringskiltet på bilen forran til å gå fra klurrete former uten noen form for mening til et faktisk nummer.

De siste dagene har jeg blitt vant til livet med briller. Jeg er fortsatt på det stadiet at jeg egentlig ikke trenger å ha de på hele tiden, men hvis jeg først tar de på meg klarer jeg ikke å ta de av igjen før jeg legger meg. Tidligere i kveld når jeg og mannen skulle slappe av litt og jeg lå med lukkede øyne og ventet på at søvnen skulle komme tok jeg meg i å tenke “Jeg må jo ta av meg brillene før jeg sovner” før jeg kom på at jeg har jo faktisk allerede tatt dem av. Det er vel et godt tegn på at jeg har blitt vant til mitt nye hjelpemiddel.

Ny her og vil lære litt mer om meg? Du kan enten titte innom Om bloggeren eller innlegget 50 spørsmål og svar hvor jeg svarer på spørsmål om alt mulig.